Publisert Legg igjen en kommentar

Moon over bourbon street – Festivalsommeren er på hell

Når det ligger en ”Moon over Bourbon street”, så trekker de fleste mennesker som har en normal døgnrytme seg tilbake til hotellet og overlater New Orleans sin musikkgate til de hardbarkede musikerne og musikkelskerne. Denne følelsen får man når man står under Exit-skiltet på Øya-festivalen og High-Five-mannen ønsker alle velkommen igjen til neste år. Festivalsommeren er på hell når man allerede er kommet et godt stykke uti august, selv om det fortsatt finnes noen festivaler igjen som man kan delta på. Siste kvelden på øya ble også i 2017 avsluttet av det kompetente talentet Lars Vaular. For oss som ikke kjenner ham, men som benyttet sjansen for å få med konserten likevel, så var dette en positiv overraskelse. Flyvende over scenen i brudekjole, så fikk han absolutt oppmerksomhet, og selv om regnet startet for fullt på lørdags kvelden etter en festivaldag under skyene uten et gjørmelag under føttene, så fikk han fart i publikum med et engasjement og et giv som man ikke finner hos mange artister. Dette var en verdig avslutning på atter en bra festival.

High-five-mannen på Øya

Men etter konserten så kommer anti-klimakset som følger når man opplever et høydepunkt på året i form av et utall av musikere som fyller de mange scenene som Øya har plassert rundt på området. Alle gjestene som forlater området våkner opp fra dette anti-klimakset og mange lyser opp når de ser at high-five-mannen i år igjen for fjerde kveld på rad står og forsøker å gi alle gjestene som ønsker det en high-five som avslutning på kvelden. Dette trekker frem et smil på gjestene som forlater området, i tillegg til hos slitne frivillige og ansatte som har kommet seg gjennom enda en 12-timers-vakt.

De frivilliges engasjement

Det er mye innsats som står bak en vellykket festival som dette, og flere år med mislykkede forsøk i forkant av suksess. Mange jobber hardt i mange dager i strekk for å få dette til å skje, men i denne artikkelen er det frivillige som får en hyllest. Frivillige som egentlig ikke har noe annet med festivalen å gjøre enn at de liker musikk. De jobber og sliter for å få opp scener, telt, gjerder og alt annet som finnes på området, og de stiller seg villige bak ølkranene eller som vakter for at publikum skal kunne nyte konserten. De får ikke mye for jobben. Øya er blant de kjipeste fordi de kan velge og vrake blant frivillige. Man får aller ærbødigst lov til å delta på festivalen når man ikke har vakter, mot at man jobber minst to 12-timer-vakter. Andre festivaler i Oslo og i andre byer forsøker å tilpasse så de frivillige i det minste kan ta med seg en kompis for å nyte konsertene med litt selskap, men det er ikke så lett å få til når man har 2700 frivillige som sikrer gjennomføringen av arrangementet.

Frivillige på festivaler rundt i landet reiser gjerne fra festival til festival, og de er ikke redde for å gjøre en innsats. Noen festivaler benytter de frivillige til å hjelpe å montere selve scenen, og ellers bærer de tonnevis med utstyr, holder vakt på alle tidspunkter på døgnet for å sikre at utstyret ikke forsvinner eller ødelegges, og de serverer tusenvis av liter med øl til tørste gjester.

Det er moro å jobbe for festivalene, uansett hva slags goder de gir til de som hjelper dem å få festivalen på beina, og noen hyller dem mens de er på festivalene. Men her vil vi benytte sjansen til å virkelig takke alle de frivillige for at de hjelper med gjennomføringen av så mange spennende festivaler året rundt, og spesielt om sommeren.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *